Oppfordrer vi til mobbing med åpne øyne?

Vi som treffes her, på denne plattformen bruker sosiale media aktivt. Hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Noen av oss bruker det både som jobb og inspirasjon, andre bruker plattformene til kos og logistikk. Og det er her jeg plutselig har begynt å gruble litt.

Fordi - når vi velger kontoer vi vil følge på Instagram eller andre sosiale medier, så velger vi kontoer som gir oss noe. Kontoer som er på vårt lag, som trøster, som inspirerer og som bygger oss opp. Som en venn vi kan oppsøke akkurat når vi vil, eller en venn som plutselig sier masse fint, uten at vi har bedt om det. Det er så deilig å bli tatt vare på, på en måte. En sånn venn som sier ta vare på deg selv, du fortjener å ha det bedre! «Velg dine venner med omhu, velg bort de som suger energi», «Bruk tiden din på mennesker som gir deg noe. De som virkelig får deg til å skinne!»

I utgangspunktet høres det jo både deilig og klokt og fint ut - men jeg har altså tenkt at dette kanskje ikke er så bra likevel. Pumpes vi ikke egentlig fulle av holdninger som gjør oss blinde og selvsentrerte? 

Vi tillater (satt på spissen) at mennesker gir hverandre råd om å velge andre mennesker bort, og at det samtidig er helsebringende for den som stenger ute!

Min neste tanke er at ungene våre utsettes for det samme + alt det vi ikke ser at de får servert av holdninger og verdier i sine sosiale kanaler. 

Hjelp!! Er det sånn vi vil ha det? Ikke jeg. Jeg vil at mine folk skal øve seg på å finne ut hvordan man kan samhandle med andre med verdighet. Vi trenger hverandres innsats for å lære. Det gjelder oss alle. 

Jeg hørte nylig Marco el Safadi snakket om at han ble oppdratt til å spille de andre gode. Mer av det! De Instagrampostene som ber meg om å velge bort folk, gir meg plutselig rom til å legge meg ned og hvile midt i en kamp. Det høres umiddelbart deilig ut, og selvom jeg ikke er noen fotballspiller, vil jeg tro at min rett til umiddelbar hvile, ville oppleves veldig forstyrrende og ødeleggende for alle de andre som spiller samme kampen. Veldig rart å plutselig bare tenke på seg selv.

Joda, vi skal ikke la oss trakassere, vi må hvile, vi må ta vare på oss selv og vi må ta på vår egen maske før vi hjelper andre, men når vi har hvilt er det vel tid for å brette opp ermene og spille kampen sammen.

Å normalisere utestenging er i mine øyne som å tisse i buksa og hele klesskapet. Et lunket uhell, sinnssykt i gjerningsøyeblikket - iskaldt, trist og skikkelig stusselig etterhvert. Jeg sier nei.