"De hører ikke hva jeg sier"

Jeg har etter min målestokk møtt for mange ungdommer som har grått og sagt: «De hører ikke hva jeg sier». Jeg har lurt på hvem «de» er og jeg har lurt på hva som ikke blir hørt, og jeg har skjønt at som lærer er jeg en av dem som ikke hører etter.

I mange tilfeller er samarbeid med offentlige instanser en utfordring. Rapporteringer, økonomiske rammer, lovverk og hensyn til mandat blir brukt som argumenter for å tolke barnets stemme som umodne og kunnskapsløse forstyrrelser. «Jeg hører hva du sier, men...»

Når det er sagt, tror jeg vi er mange som setter oss ned og bruker ørene på et vis, jeg tror vi setter av både tid og ressurser til å innfri «barnets rett til å bli hørt». Jeg tror vi involverer oss både følelsesmessig og praktisk, men jeg er usikker på om vi hører etter.

Å aktivt lytte er en kunst, det tar tid og det krever tillit og konsentrasjon.